Radiohistorie

Tilbake

I 1884 klarte italieneren Guglielmo Marconi, som da bare var 20 år, å sende og motta trådløse morsesignaler over en avstand av ca.3 km. Marconi fortsatte sine eksperimenter i England, og den første forbindelse over den engelske kanal fant sted i 1899. I 1901 ble signaler som han sendte fra Poldhu i Cornwall mottatt på den andre siden av Atlanterhavet i St.John's på New Foundland.
Marconi hadde ikke kommet frem til nye forskningsresultater som gjorde at eksperimentene hans ble vellykket. Han bygde ganske enkelt på det som andre forskere og vitenskapsmenn allerede hadde funnet ut. For å kunne sende trådløse signaler løste han en del problemer i laboratoriet sitt, og fikk kombinert de hele i et praktisk kommunikasjonssystem.
Nyheten om at signalene var hørt tvers over Atlanterhavet, ble kommentert vidt og bredt blant folk. Avisene skrev mye om det, og "wireless" (trådløs) og Marconis navn var på alles tunger.
På den tiden var det mange i Europa som på ren hobbybasis drev med elektriske og tekniske eksperimenter, og i USA var interessen enda større. De konstruerte sine egne elektriske motorer, de bygde mer eller mindre kompliserte telegrafsystemer, ekperimenterte med "våte battericeller" og mye mer. Den trådløse telegrafen var noe nytt og fascinerende for disse menneskene, og det oppstod en lang rekke populærvitenskapelige tidsskrifter som skrev om radio.
Disse første "radioamatørene" som de vel må kalles, var for det meste opptatt av det tekniske og eksperimentelle ved radioen. Det sambandsmessige var det bare et fåtall som interesserte seg for. Men etter hvert ble det stadig flere amatører som interesserte seg for alle sider ved den nye oppfinnelsen.
På det tekniske området skjedde det mye i de første årene etter at Marconi hadde fått til de første radiosendingene. Engelskmannen J.A.Flemming introduserte to-elektroderøret eller dioden i 1904. I 1906 oppfant amerikaneren De-Forest tre-elektroden eller trioden. På den måten fikk vi det første riktige forsterkerrøret.
Det var sparsomt med lover og regulerende bestemmelser for bruk av radio i de første årene. I Amerika var forholdene slik at enhver som ville og hadde de nødvendige deler og kunnskaper, bare kunne sette i gang.
Statlige, private, kommersielle og amatørstasjoner sendte ut sine signaler i en herlig blanding. Det var ingen offisielle frekvensfordelingsplaner, så enhver valgte den frekvens eller bølgelengde han syntes passet. Da det samtidig stort sett var gnistsendere som ble brukt, hørte forstyrrelser til dagens orden, og støynivået var enormt. Ettersom radiobølgene ikke holdt seg innenfor de enkelte lands grenser, ble det nødvendig med internasjonale konferanser for å få en viss orden.
De to første internasjonale radiokonferansene fant begge sted i Berlin. Den første i 1903 behandlet bare trafikk mellom skip og kyststasjoner. Neste konferanse ble holdt i 1906,og heller ikke den nevnte noe om radioamatører. Den tredje internasjonale radiokonferansen ble holdt i London i 1912,og her ble radioamatørene tatt med for første gang. Det vil si at radioamatører og private radiostasjoner ble henvist til bølgelengder under 200 meter. Etter datidens tankegang var "bølger under 200 meter" (frekvenser over 1,5 MHz) helt ubrukelige til samband over noe større avstander. Effekten for radiostasjoner ble begrenset til 1000 watt.
Fra denne tiden stammer de eldste av de nasjonale radioamatørorganisasjonene.
Radio Society of Great Britain / RSGB ble stiftet i 1913, og
American Radio Relay League / ARRL i 1914. Verdenskrigen 1914 - 1918 satte en foreløpig stopper for radioamatørenes aktivitet.
Naturlig nok. Først i 1919 - 1920 ble virksomheten gjenopptatt. Under krigen hadde den tekniske utviklingen gått fremover med stormskritt, og det var derfor med ganske andre muligheter radioamatørene kunne ta opp virksomheten igjen. Røroscillatoren og superheterodynmottageren var blant de nye viktige konstruksjonene.
Hittil hadde ikke senderne hatt så stor rekkevidde,og radioamatørene virket stort sett innenfor sitt eget land.Nå gjorde den tekniske utviklingen at stasjonene ble mer effektive og rekkevidden økte.
De mest fremsynte så muligheten for internasjonale forbindelser også for radioamatørene. I 1922 begynte forberedelsene på begge sidene av Atlanterhavet, og i 1923 kom den første forbindelsen på kortbølge mellom Amerika og Europa i stand. Det var franskmannen F.Deloy / F 8 AB som i ca. åtte timer hadde forbindelse først og fremst med merikaneren F.Schnell / U 1 MO og senere med Reinhartz / U 1SAM. De brukte bølgelengden 110 meter, og radioamatørene hadde dermed bevist at korte bølger var anvendelige over lengre avstander.
Det ble nå nærmest et kappløp om å ta i bruk disse frekvensene som tidligere hadde vært regnet som ubrukelige, og det så en stund ut til at det var fare for at radioamatørene skulle miste sine rettigheter her også.
Det var en av grunnene til at The International Amateur Radio Union / IARU ble stiftet.
Det skjedde i Paris i 1925. Representanter for 23 nasjonale foreninger fra like mange land deltok på møtet. Unionen fikk sitt hovedsete i Amerika, og ARRL påtok seg å stå for driften av den internasjonale organisasjonen.
IARU viste sin berettigelse allerede på den neste internasjonale radiokonferansen som ble holdt i Washington i 1927. Radioamatørene ble her på sett og vis anerkjent og fikk fastlagte frekvenser til sin virksomhet. Disse frekvensene var stort sett i bruk for radioamatørtrafikken til annen verdenskrig igjen satte en stopper for virksomheten.
Radioamatørene kom forholdsvis raskt i gang igjen etter krigen. Den første radiokonferansen etter krigen ble holdt i 1947 i Atlantic City, USA. Resultatene fra konferansen var ikke bare gode for radioamatørene. De fikk riktignok et helt nytt amatørbånd, 15-meterbåndet,og radioamatørtjenesten ble definert som en egen tjeneste på li linje med kringkasting, trafikken på havet, etc.
Det negative var at radioamatørene spesielt i Region 1, dvs. Europa og Afrika, måtte tåle en sterk innskrenkning av sine frekvensbånd. Det var tydelig her at de europeiske radioamatørene ikke hadde forberedt seg godt nok.
I 1950 var det 25 år siden den den internasjonale amatørunionen IARU ble stiftet i Paris, og den franske organisasjonen Reseau des Emetteurs / REF inviterte til jubileumsmøte.
På dette møtet ble det besluttet å danne et eget kontor for Region 1 innenfor. Kontoret skulle virke som et felles koordineringsledd for de europeiske radioamatørforeningene.
Det var særlig britiske og skandinaviske delegater som ivret for dette, og den britiske foreningen tilbød seg å bestyre kontoret. Det var en del skepsis å spore blant mange delegater, særlig blant dem som ikke var fra Europa. De var redde for at det nye kontoret kunne føre til en splittelse av IARU. Men fordelene viste seg ganske snart. Regionsmøtene ga en fin anledning til å drøfte felles saker uten at det var nødvendig å sammenkalle til store og dyre verdenskongresser.
har i dag tre underavdelinger, en for hver region. I styret for Region 1,der Norsk Radio Relæ Liga er med, er det ni medlemmer som alle er radioamatører.
Den nye organisasjonsformen har svart til forventningene. Den ble vikelig satt på prøve under forarbeidene til den siste store radiokonferansen som ble holdt i Geneve i 1979. IARU hadde her klart å samordne synspunktene slik at det forlå et samlet syn fra radioamatørene hele verden over. Resultatet ble da også at radioamatørene fikk beholde de gamle frekvensene sine, og fikk dessuten en rekke nye bånd.

Norge

Radiotelegrafen, som den ble kalt, kom til Norge i 1901,da marinen anskaffet trådløse telegrafistasjoner til to av sine panserskip . Etter hvert ble slike apparater installert på flere av marinens skip, og i 1905 opprettet marinen to kyststasjoner, Tjøme og Flekkerøy. Disse stasjonene ble senere overtatt av Telegrafverket, som det den gang het.
I 1907 ble det opprettet radioforbindelse mellom Røst og Sørvågen i Lofoten. Den var åpen for alminnelig trafikk. Det første norske handelsskipet som ble utstyrt med radio, var "Kong Harald" i 1909.
Etter første verdenskrig våknet radiointeressen her i landet for alvor. Det grodde opp radioklubber over alt. Først ute var "Norsk Radio Klubb / NRK" i Kristiania, som byen da het. "Akademisk Radio Klubb" i Trondheim kom i 1923. Senere ,i 1924,sluttet de forskjellige klubbene seg sammen i "Norsk Radio Forbund / NRF".
Radiointeressen var stor blandt folk. Det var lite eller intet radioutstyr å få kjøpt, så selvbygging særlig av mottagere, ble en stor og utbredt hobby. "Norsk Radio Forbund" hadde som hovedmål å få kringkasting startet i Norge. Forbildet var "BBC" i Storbritania som hadde kommet i gang høsten 1922.
Ved siden av arbeidet for kringkastingen var forbundet også meget ivrig etter å få myndighetene til å gå med på å gi lisens til senderamatører, og i November 1924 ble det kunngjort at lisens kunne bli gitt til særlig kvalifiserte søkere. Som første noedmann fikk telegrafbestyrer Johs. Diesen en midlertidig lisens 26. Mars 1925.Han sendte fra Moen i Målselv og brukte kallesignalet LA 1 A.
I Mars 1926 kom Telegrafstyrets vilkår for utstedelse av radiosendetillatelser, og nå kom det fart i lisensutstedelsene. LA 1 W, Ragnvald N. Pedersen, Notodden, fikk sin lisens som nr.2,22 April 1926."Akademisk Radio Klubb" fikk sin signatur LA 1 K, 26 April 1926,osv.......
IARU ble som nevnt stiftet i 1925.På den tiden var det ingen nasjonal forening for radioamatører her i landet. De radioamatørene som fantes, var som regel med i forskjellige lokale radioklubber som igjen var sluttet sammen i "Norsk Radio Forbund" NRF hadde opprettet et QSL-kontor (et QSL er et kort som bekrefter kontakten og som formidles gjennom foreningene), og sto mer eller mindre i kontakt med IARU. Ellers sto flere av de aktive radioamatørene enkeltvis som medlem i IARU.
For å bli kollektivt medlem av IARU, kreves det minst 25 medlemmer. LA 1 D, Gunnar Hammerik, tok allerede på et møte i 1926,i Osli Radio Klubb, opp spørsmålet om å få dannet en forening for norskeradioamatører. Det gikk imidlertid tregt med å få 25 medlemmer til å danne en egen senderamatørgruppe innene Norsk Radio Klubb. Det var først da IARU i Juni 1926 bestemte at medlemskap i unionen bare var for nasjonale foreninger og et individuelt medlemskap ikke lenger var mulig, at det kom fart i sakene.
Fire medlemmer av Norsk Radio Klubb besluttet å danne en ny forening - NORSK RADIO RELÆ LIGA (NRRL). Konstituerende møte ble holdt 8. August 1928.Da hadde den nye foreningen 26 medlemmer og ble anerkjent som norsk medlem av IARU. Målet var nådd, og medlemstallet i NRRL økte jevnt. Innen årets utløp hadde ligaen 70 medlemmer, og nådde 100-tallet året etter.
NRRL etablerte fra starten av,et godt og tillitsfullt samarbeid med Telegrafstyret, et samarbeid som gjennom årenes løp har vært til uvurderlig nytte og glede for radioamatørsaken i Norge. Ligaen fikk blant annet fullmakt til å eksaminere kandidater til senderlisensen.
Det ble opprettet egen QSL-tjeneste og salgsavdeling, og 1. September 1930 kom første nummer av medlemsbladet "Bulletinen" eller "Bullen" som den ble hetende. I de første årene besto "Bullen" av fra fire til ti stensilerte sider. I 1935 var medlemstallet steget så mye at Ligaen kunne gå over til trykket medlemsblad.

I disse årene ble det holdt mange konkurranser, både nasjonale og internasjonale. Radioamatørene fikk også anledning til å vise sine ferdigheter i en rekke sambandsoppdrag.
Annen verdenskrig brøt ut 1. September 1939,og fra 20. September ble det sendeforbud for norske radioamatører.
Forbudet ble gitt midlertidig, men mye skulle skje før det igjen ble anledning til amatørsending.
Norge kom med i krigen 9. April 1940.Ligaen hadde da ca. 600 medlemmer fordelt på 20 grupper. Antall radioamatører var i overkant av 200.Mange av de norske radioamatørene fikk anledning til å bruke kunnskapene sine på forskjellige måter under krigen. De var med i den allierte etterretningstjenesten, i de norske styrkene som ble opprettet utenfor landet, og som sambandsfolk i forskjellige Milorg-grupper. Fire av Ligaens medlemmer falt, og fikk ikke oppleve frigjøringen.
Etter påbud fra okkupasjonsmakten ble NRRL oppløst i slutten av 1941.Like etter frigjøringen kom medlemmer av Hovedstyret sammen, og det ble vedtatt at arbeidet skulle fortsette der en slapp i 1940.
Det tok en tid før amatørbåndene ble frigitt etter krigen, men takker være det gode forholdet til myndighetene, og radioamatørenes innsatts under krigen, var Norge et av de land som fikk frigjort noen av amatørbåndene.
Medlemstilgangen til NRRL var gledelig stor de første årene etter krigen, og antall medlemmer steg fra 600 i 1939 til vel 1400 i 1949.I disse årene var det også lett å få tak i store mengder overskuddsmateriell fra krigens tid, og det fant sted atskillig eksperimentering med, og konvertering av slikt utstyr til amatørbruk.
Etter de første entusiastiske årene etter krigen kom en viss stagnasjon, og i 1959 var Ligaens medlemstall nede i ca. 800. Av disse var var det over 700 lisensierte amatører. Dette viste seg å være et vendepunkt, og deretter steg både medlemstallet og antallet amatørlisenser jevnt og sikkert. Ved utgangen av 1992 var det ca. 5500 personlige lisenser. Tallet på NRRL-grupper har også steget, og de finnes over hele landet.
Radioteknikken har gjennomgått en nesten utrolig utvikling, og radioamatørutstyret har fulgt med. Den første tiden var stort sett alt amatørradioutstyr selvbygget. Deler kunne man få kjøpt, men ferdigbygd utstyr fantes så og si ikke. I de første årene besto en typisk radioamatørstasjon her i landet av en enkel mottager med to eller tre rør. Senderen var en selvsvingende røroscillator. Den var enten koblet direkte til antennen, eller den ble etterfulgt av et forsterker-eller dobbelttrinn. Antennen var som regel en tråd av passende lengde, hengt opp så fritt og høyt som mulig. Noen radioamatører eksperimenterte med spesielle retningsantenner, men de kjente antennetypene vi har nå, var helt ukjent.
I 1930-årene ble krystallstyring mer og mer alminnelig, og flere av radioamatørene begynte å bygge sg såkalte superheterodynmottakere. I de siste årene før annen verdenskrig kom det en rekke radioamatørradiomottakere på markedet, særlig i USA. Men de var kostbare, og bare et fåtall norske radioamatører anskaffet seg slike.
Krigen medførte en voldsom utvikling på det sambandstekniske området, og denne raske utviklingen har fortsatt etter krigen. Vi kan nevne transistoren, de integrerte kretsene og mikroprosessoren. Telefoni med enkelt sidebånd (SSB) ble tatt i bruk, og antennene er stadig blitt mer effektive.
På telegrafi er det fremdeles mulig å komme i komme å komme i kontakt med store deler av verden med forholdsvis enkelt og billig, ofte selvbygd, utstyr. Men utviklingen i de senere årene har gjort at vanlig amatørradioutstyr har blitt nokså komplisert, og de aller fleste kjøper nå fabrikkproduserte transceivere.

Kilde :
" Radioamatørens ABC "